Det er ikke så mange år siden Facebook epidemien kom over oss, og jeg kan nesten ikke huske hvordan det var før. Har vi fått flere venner? De fleste har jo gjerne endel “venner” på boka som ikke egentlig er riktige venner, mer bekjente. Jeg for min del henger jo ikke til stadighet sammen med alle “vennene” mine på facebook. Man har jo gjerne blitt addet av venners venner og andre man kanskje bare har møtt en gang, eller av folk man ikke aner hvem er engang. Jeg har fortsatt endel på “venteliste”…dvs at jeg er usikker på om jeg har møtt dem. Så jeg tenker at om jeg sier nei, så tar de det ille opp, om det faktisk er en gammel klasse kompis eller en eller annen man har møtt i festlig lag og snakket med. Noen har jo ikke profilbilde av seg selv engang, og om man kanskje da bare kjenner vedkomne ved fornavn og aner hva de heter til etternavn, ja da kan det bli litt kinkig. Men det skal også sies at jeg forstår dem som kun har venner de omgåes på Facebook, det er helt valgfritt hvordan man velger å bruke dette mediet. Jeg ser på det mest som et nettverks verktøy, og bruker det til nettopp det. Så det er ikke alltid mine innerste tanker som ligger på statusen. Mulig det var det til å begynne med, men etterhvert som jeg endret bruken, har også dette endret seg. Nå bruker jeg facebook til å oppdatere meg på ting som skjer, invitere og bli invitert til festlig lag, og til å hente info fra f.eks jobben. For meg fungerer det som et intranett bare i enormt mye større skala.
Men så til det store spørsmålet….om man blir slettet av noen man var venner med på facebook, og som man trodde man hadde en grei tone med, er man da heller ikke venner i den virkelige verden? Skal man la være å hilse om man møter på dem på gata? Hva om man ikke ante at man faktisk var blitt uvenner, er det da iorden og ringe å spørre hvorfor man er blitt slettet? eller skal man bare gå utifra at man faktisk ikke er venner lenger?? Og hva med når man prøver å adde noen man trodde man hadde en god tone med, og de ikke vil være venn med deg på facebook?? ringer man da og spør hvorfor ikke??? Jeg har muligens alt for mange “venner” på booken, men jeg lurer jo alltids på hvem som har forlatt meg om jeg plutselig ser at jeg har gått ned et nummer eller to i antallet. Og det verste er at jeg ikke aner hvem som har forsvunnet. Ihvertfall om det ikke er noen jeg har litt kontakt med. Har enda tilgode å gå på noen som har slettet meg, men det er faktisk mulig at om jeg gjør det, så skal jeg faktisk spørre vedkomne, hva vi plutselig har som er usnakket….bare sånn for å få det unna vei…Det blir liksom litt kleint og “dumpe” noen på facebook. Ihvertfall om det er noen man kjenner godt. Blir som å slå opp på sms, eller sende en lapp med bestevenninna di, sånn vi gjorde på barne skolen.
Det er mye rart man skal okkupere hue sitt med på en Søndag….Nå over til hjernedød tv titting :O)
Cheila :O)
